Trening i novelleskriving.

Øyeblikk 2: Du kommer gående bortover Thomas Angells gate ca. klokka seks en lørdags ettermiddag. Det er ganske lite folk ute, men du ser tre godt berusa unge gutter egle seg inn på en norsk soldat som går like foran deg. Soldaten har mørk hud, og de tre guttene snakker svært nedsettende til han. Det er tydelig at de vil slåss. Du vurderer om du skal gripe inn, men lar det være.

Forstørrelse: Dr martens skoa knitrer mot grå, grusete asfalt, idet jeg plasserer de fremfor meg, en etter en. For en irriterende lyd. Det er et eller to gatelys som viser vei, idet jeg går langs den bekmørke gata. Thomas Angelssgate klokken seks på en lørdag kveld i februar. Det er stille. Så stille at man kan høre trafikken fra motorveien like ved, høre folk på vei til nærmeste fest, høre alt. Så veldig stille. Jeg setter opp tempoet. Kjenner frosten slå mot ansiktet og trenge seg ned i halsen, der den klamrer seg fast for harde livet. Frostrøyken står som flammer ut av munnen min, og hendene er trykt hardt ned i lommene på ullkåpa. Det er vondt å puste nå, jeg har for dårlig kondis. Jeg vet jeg burde melde meg inn i et slags treningsstudio som resten av Norges befolkning har gjort, men jeg har ikke hatt tid. Jeg er nesten i enden av den milevis lange gaten, som det føles jeg har brukt evigheter på å fullføre. Det var da jeg hørte de. Jeg kunne skimte fire skygger innad et smug, like ved. Klirring av flasker, og høye rop. Jeg kunne føle at frykten tok meg. I et forsøk på å se hva som egentlig foregikk, beveget jeg meg nærmere. Tre menn sto rundt en offiser, mens de ropte nedverdigende ord og utrykk til ham. Offiseren sa lite, han mumlet uforståelige ting. Dette kom ikke til å ende i en positiv favør. Men hva kunne jeg gjøre? Gutter for være gutte, og akuratt nå er jeg sent ute. Og Igjen knitret Dr Martens skoa mot grå, grusete asfalt i mens jeg gikk bortover en mørklagt gate, med suset av smerte i ørene.

Pizzaen smakte godt: Den hadde stått i ovnen alt for lenge! Jeg skjekket klokka. Nøyaktig 4 minutter og 25 sekunder siden den ble forsiktig plassert inne i den allerede oppvarmede maskinen. Den hadde tydeligvis ikke stått alt for lenge og jeg kjente rumlingen dypt nede i magen. Herregud. For en smerte dette var! Ventingen var nesten utholdelig. Det hadde når gått 9 minutter og 3 sekunder. Jeg konstaterte med at den barre måtte være ferdig. Jeg rev opp ovnen og tok pizzaen varsomt ut. Jeg plasserte den på kjøkkenbenken og fant frem en hvit tallerken fra skapet. Jeg satte meg foran den rykende varme pizzaen med gyllen ost. I det pizzaen entret gapet mitt, kunne jeg kjenne dens fyldige aroma smyge seg inn i nesegangene. Jeg kjørte tennene ned og tok et solid tygg. Osten smeltet inne i munnen min og blandet seg med alle de andre himmelseke ingrediensene. For en smaksopplevelse!

Personkarakteristisk: Den mørke panneluggen hang og dekket noe av de grønne øynene hennes. Resten av det korte håret var oppsatt i en slakk hestehale. Den lille munnen formet et smil der hun gikk bortover gaten i en grå ullkåpe og svarte Dr Martens sko. Hun tenkte på kjæresten sin. På moren. På besteveninnen. Det var mye hun tenkte på. Hun var ikke spesielt flink til å prioritere og fant det ofte vanskelig å ta valg. Hun visste egentlig at hun burde bli bedre på det, men det var bare bare. Hun plasserte foten på en isdekket dam, og gikk dermed rett i bakken. Hun flirte stille for seg selv. Hun var veldig klumsete, noe hun var i høy grad klar over. Hun gikk videre bortover gaten, mens hun hørte på sangen "walking on sunshine".

-Tuva