1. Mamma
2. Leger uten grenser
3. Max Manus
Batman, Supermann, Fantomet, Petter Northug og Oprah Winfrey. Hva har alle disse menneskene til felles? Jo, de har alle en form for helte status i dagens moderniserte samfunn. De har alle en enorm påvirkningskraft og en makt over oss ukjente. For vi, de ukjente, lever i tro om at disse personene er nærmest perfekte, vi kunne gått lange strekninger for og i det hele tatt bli sammenlignet med disse «heltene». Slik er dagens samfunn formet, og jeg vil ikke si at jeg har unngått å bli blottet for dette synet på dagens kjendiser. Likevel, er ikke dette synet tilnærmet det jeg mener definerer en helt.
For min del er helter mennesker som har egenskaper jeg ønsker for meg selv, og da mener jeg altså mer viktige egenskaper enn det å kunne synge som Celine Dion eller stå på ski som Marit Bjørgen. Jeg snakker om medfølelse, godhet og utholdenhet gjennom vanskelige tider. Positivitet, karisma og humor. Min helt er et menneske som kjenner godt, som alltid har vært der for meg og for andre. En person som takler motgang med glans og aldri gir opp håpet. Kan vel understreke at det er litt klisje, men min mamma er faktisk en hverdagshelt. Mamma har bare en så stor kjærlighet for livet og for oss. Jeg håper inderlig at jeg kan bli et like godt forbilde for barna mine (hvis jeg noen gang får noen) som mamma er for meg og broren min. Hun er kanskje ikke verdensmester i spydkast eller verdenskjent, men for meg er hun en superhelt. Nettopp fordi hun er den personen hun er.
torsdag 30. august 2012
tirsdag 6. mars 2012
Trening i novelleskriving.
Øyeblikk 2: Du kommer gående bortover Thomas Angells gate ca. klokka seks en lørdags ettermiddag. Det er ganske lite folk ute, men du ser tre godt berusa unge gutter egle seg inn på en norsk soldat som går like foran deg. Soldaten har mørk hud, og de tre guttene snakker svært nedsettende til han. Det er tydelig at de vil slåss. Du vurderer om du skal gripe inn, men lar det være.
Forstørrelse: Dr martens skoa knitrer mot grå, grusete asfalt, idet jeg plasserer de fremfor meg, en etter en. For en irriterende lyd. Det er et eller to gatelys som viser vei, idet jeg går langs den bekmørke gata. Thomas Angelssgate klokken seks på en lørdag kveld i februar. Det er stille. Så stille at man kan høre trafikken fra motorveien like ved, høre folk på vei til nærmeste fest, høre alt. Så veldig stille. Jeg setter opp tempoet. Kjenner frosten slå mot ansiktet og trenge seg ned i halsen, der den klamrer seg fast for harde livet. Frostrøyken står som flammer ut av munnen min, og hendene er trykt hardt ned i lommene på ullkåpa. Det er vondt å puste nå, jeg har for dårlig kondis. Jeg vet jeg burde melde meg inn i et slags treningsstudio som resten av Norges befolkning har gjort, men jeg har ikke hatt tid. Jeg er nesten i enden av den milevis lange gaten, som det føles jeg har brukt evigheter på å fullføre. Det var da jeg hørte de. Jeg kunne skimte fire skygger innad et smug, like ved. Klirring av flasker, og høye rop. Jeg kunne føle at frykten tok meg. I et forsøk på å se hva som egentlig foregikk, beveget jeg meg nærmere. Tre menn sto rundt en offiser, mens de ropte nedverdigende ord og utrykk til ham. Offiseren sa lite, han mumlet uforståelige ting. Dette kom ikke til å ende i en positiv favør. Men hva kunne jeg gjøre? Gutter for være gutte, og akuratt nå er jeg sent ute. Og Igjen knitret Dr Martens skoa mot grå, grusete asfalt i mens jeg gikk bortover en mørklagt gate, med suset av smerte i ørene.
Pizzaen smakte godt: Den hadde stått i ovnen alt for lenge! Jeg skjekket klokka. Nøyaktig 4 minutter og 25 sekunder siden den ble forsiktig plassert inne i den allerede oppvarmede maskinen. Den hadde tydeligvis ikke stått alt for lenge og jeg kjente rumlingen dypt nede i magen. Herregud. For en smerte dette var! Ventingen var nesten utholdelig. Det hadde når gått 9 minutter og 3 sekunder. Jeg konstaterte med at den barre måtte være ferdig. Jeg rev opp ovnen og tok pizzaen varsomt ut. Jeg plasserte den på kjøkkenbenken og fant frem en hvit tallerken fra skapet. Jeg satte meg foran den rykende varme pizzaen med gyllen ost. I det pizzaen entret gapet mitt, kunne jeg kjenne dens fyldige aroma smyge seg inn i nesegangene. Jeg kjørte tennene ned og tok et solid tygg. Osten smeltet inne i munnen min og blandet seg med alle de andre himmelseke ingrediensene. For en smaksopplevelse!
Personkarakteristisk: Den mørke panneluggen hang og dekket noe av de grønne øynene hennes. Resten av det korte håret var oppsatt i en slakk hestehale. Den lille munnen formet et smil der hun gikk bortover gaten i en grå ullkåpe og svarte Dr Martens sko. Hun tenkte på kjæresten sin. På moren. På besteveninnen. Det var mye hun tenkte på. Hun var ikke spesielt flink til å prioritere og fant det ofte vanskelig å ta valg. Hun visste egentlig at hun burde bli bedre på det, men det var bare bare. Hun plasserte foten på en isdekket dam, og gikk dermed rett i bakken. Hun flirte stille for seg selv. Hun var veldig klumsete, noe hun var i høy grad klar over. Hun gikk videre bortover gaten, mens hun hørte på sangen "walking on sunshine".
-Tuva
Forstørrelse: Dr martens skoa knitrer mot grå, grusete asfalt, idet jeg plasserer de fremfor meg, en etter en. For en irriterende lyd. Det er et eller to gatelys som viser vei, idet jeg går langs den bekmørke gata. Thomas Angelssgate klokken seks på en lørdag kveld i februar. Det er stille. Så stille at man kan høre trafikken fra motorveien like ved, høre folk på vei til nærmeste fest, høre alt. Så veldig stille. Jeg setter opp tempoet. Kjenner frosten slå mot ansiktet og trenge seg ned i halsen, der den klamrer seg fast for harde livet. Frostrøyken står som flammer ut av munnen min, og hendene er trykt hardt ned i lommene på ullkåpa. Det er vondt å puste nå, jeg har for dårlig kondis. Jeg vet jeg burde melde meg inn i et slags treningsstudio som resten av Norges befolkning har gjort, men jeg har ikke hatt tid. Jeg er nesten i enden av den milevis lange gaten, som det føles jeg har brukt evigheter på å fullføre. Det var da jeg hørte de. Jeg kunne skimte fire skygger innad et smug, like ved. Klirring av flasker, og høye rop. Jeg kunne føle at frykten tok meg. I et forsøk på å se hva som egentlig foregikk, beveget jeg meg nærmere. Tre menn sto rundt en offiser, mens de ropte nedverdigende ord og utrykk til ham. Offiseren sa lite, han mumlet uforståelige ting. Dette kom ikke til å ende i en positiv favør. Men hva kunne jeg gjøre? Gutter for være gutte, og akuratt nå er jeg sent ute. Og Igjen knitret Dr Martens skoa mot grå, grusete asfalt i mens jeg gikk bortover en mørklagt gate, med suset av smerte i ørene.
Pizzaen smakte godt: Den hadde stått i ovnen alt for lenge! Jeg skjekket klokka. Nøyaktig 4 minutter og 25 sekunder siden den ble forsiktig plassert inne i den allerede oppvarmede maskinen. Den hadde tydeligvis ikke stått alt for lenge og jeg kjente rumlingen dypt nede i magen. Herregud. For en smerte dette var! Ventingen var nesten utholdelig. Det hadde når gått 9 minutter og 3 sekunder. Jeg konstaterte med at den barre måtte være ferdig. Jeg rev opp ovnen og tok pizzaen varsomt ut. Jeg plasserte den på kjøkkenbenken og fant frem en hvit tallerken fra skapet. Jeg satte meg foran den rykende varme pizzaen med gyllen ost. I det pizzaen entret gapet mitt, kunne jeg kjenne dens fyldige aroma smyge seg inn i nesegangene. Jeg kjørte tennene ned og tok et solid tygg. Osten smeltet inne i munnen min og blandet seg med alle de andre himmelseke ingrediensene. For en smaksopplevelse!
Personkarakteristisk: Den mørke panneluggen hang og dekket noe av de grønne øynene hennes. Resten av det korte håret var oppsatt i en slakk hestehale. Den lille munnen formet et smil der hun gikk bortover gaten i en grå ullkåpe og svarte Dr Martens sko. Hun tenkte på kjæresten sin. På moren. På besteveninnen. Det var mye hun tenkte på. Hun var ikke spesielt flink til å prioritere og fant det ofte vanskelig å ta valg. Hun visste egentlig at hun burde bli bedre på det, men det var bare bare. Hun plasserte foten på en isdekket dam, og gikk dermed rett i bakken. Hun flirte stille for seg selv. Hun var veldig klumsete, noe hun var i høy grad klar over. Hun gikk videre bortover gaten, mens hun hørte på sangen "walking on sunshine".
-Tuva
mandag 5. mars 2012
tirsdag 28. februar 2012
Pass deg for ulven
Pass deg for ulven er en novelle av Gro Dahle.
Pass deg for ulven er en novelle som har utspring i den klassiske fortellingen om "Rødhette" av brødrene Grimm. Novellens lille rødhette går under navnet Pip og i likhet med inspirasjonen er Pip iført en rød kåpe og lue. Lille pip er på vei til å forlate sin kjære mor og dra ut i verden på egenhånd. Moren sier bestemt at Pip må passe seg for alle kjekke gutter som kjører fort med bil, alle glorete jenter og alle menn med frakk. Følgende er en sammenlikning til ulven fra Rødhette. Så Pip legger ut i verden med en illusjon om at mennesker er farlige vesener, at alle mennesker er ulver. Men en dag er ikke Pip på vakt og hun møter en mann. Denne mannen kommer hun i snakk med og finner ut at han ikke er en ulv i det hele tatt. Han angriper ikke. Han klorer ikke. Han er varm og snill.
Man får inntrykket av at Pip er en veldig redd jente som har klamret seg til sin mor under hele sin oppvekst. Det er moren som har sådd de små frøene av fordommer og frykt i sinnet til Pip, som kommer klart frem i teksten. Egentlig mener jeg at Pip kun er en vanlig jente som ønsker å leve livet og forelske seg. Men en frykt for andre tok nesten fra henne denne muligheten.
Stemningen i teksten er preget av den samme dystre stemningen man finner i den orginale fortellingen om Rødhette. Samtidig er det et lite snev av lys og håp i teksten som antyder at teksten ender bra, noe den gjør.
Gro Dahle skriver lett og ledig, med et snev av humorisme. Hun har skrevet en veldig moderne tolkningn av den klassiske historien, og det fungerer plettfritt. Dahle har fått frem budskapet om å ikke gå igjennom livet preget av frykt, men å ta tak og faktisk leve det.
-Tuva
Pass deg for ulven er en novelle som har utspring i den klassiske fortellingen om "Rødhette" av brødrene Grimm. Novellens lille rødhette går under navnet Pip og i likhet med inspirasjonen er Pip iført en rød kåpe og lue. Lille pip er på vei til å forlate sin kjære mor og dra ut i verden på egenhånd. Moren sier bestemt at Pip må passe seg for alle kjekke gutter som kjører fort med bil, alle glorete jenter og alle menn med frakk. Følgende er en sammenlikning til ulven fra Rødhette. Så Pip legger ut i verden med en illusjon om at mennesker er farlige vesener, at alle mennesker er ulver. Men en dag er ikke Pip på vakt og hun møter en mann. Denne mannen kommer hun i snakk med og finner ut at han ikke er en ulv i det hele tatt. Han angriper ikke. Han klorer ikke. Han er varm og snill.
Man får inntrykket av at Pip er en veldig redd jente som har klamret seg til sin mor under hele sin oppvekst. Det er moren som har sådd de små frøene av fordommer og frykt i sinnet til Pip, som kommer klart frem i teksten. Egentlig mener jeg at Pip kun er en vanlig jente som ønsker å leve livet og forelske seg. Men en frykt for andre tok nesten fra henne denne muligheten.
Stemningen i teksten er preget av den samme dystre stemningen man finner i den orginale fortellingen om Rødhette. Samtidig er det et lite snev av lys og håp i teksten som antyder at teksten ender bra, noe den gjør.
Gro Dahle skriver lett og ledig, med et snev av humorisme. Hun har skrevet en veldig moderne tolkningn av den klassiske historien, og det fungerer plettfritt. Dahle har fått frem budskapet om å ikke gå igjennom livet preget av frykt, men å ta tak og faktisk leve det.
-Tuva
søndag 12. februar 2012
Byvandring - på jakt etter ordelingsfeil
Vi fant en god del ordelingsfeil, på denne lille byvandringen vår...
-Tuva
Abonner på:
Kommentarer (Atom)